De nye transene

Elizabeth Grant aka. Lana del Rey.

Har du lagt merke til Lana Del Rey? Jeg gidder ikke legge meg opp i om hun er mainstreamproduksjon eller indie. Det får musikalske folk bekymre seg for alene. Jeg vil skrive litt kort om at Lana del Rey er transe.

Ikke i den definisjonen at hun er født som mann, eller ønsker å være det. Heller at karakteren Lana del Rey er like oppstaset og forfjonget manskulinitet som Great Garlic Girls og Shocking Divas. Frøken Grant kler Lana på sitt eget vis. Men ikke prøv å innbille meg at hun bare er et surfebrett på rockabilly-bølgen. Jeg tror Lana Del Rey er en like viktig del av Elizabeth Grant som en hvilken som helst drag-karakter er for å ventilere ut opplevelsen av kjønn  hos sitt opphav.

Moi fra en tidligere
anledning.

Jeg trekker i manne-hammen sjøl i blant, men har aldri blitt bedt om å stå til rette for det på noen måte som krever at jeg ikler meg et begrep. Eller overhodet sortere ut hvilket begrep som betyr hva. Like lite som jeg kaller meg noe når jeg setter på høye hæler, høye strømper med søm og miniskjørt. Ei litt mer selvgående og androgyn jente som har vokst fra gamle roller, men leker med dem innimellom. Som når Lana Del Rey rasler med alle virkemidlene i sin dragkasse.

Jeg kan knapt få nok av Lana del Rey og de to små sangene hun har på Spotify. Tekstene hennes er gjennomsyret av en femininitet, romantikk og mangel på autonomitet jeg nesten ikke analyserer. Det er et rollespill. Det er en ny form for drag. Det er ganske lekkert utført!

Hva er isolasjon i varetekt?

Jeg skjønner ikke helt hvordan dommerne mener det er juridisk forsvarlig å holde Breivik i isolasjon lenger. Det ER faktisk sadistisk isolasjon, akkurat som han sier.

Samfunnsventilen

Okseløp er genialt. Misforstå meg rett... TyreFEKTING er feig, ondskapsfull dyremishandling. Men okseløp og andre våpenløse mann-mot-okseaktiviteter er en finfin institusjon. 

Hei alle barn

Nå er det snart skolestart igjen og jeg vil skrive litt om mobbing.

Myke, myke media.

I løpet av den siste uka har jeg hatt mange ulike reaksjoner på tragediene 22. juli. En del av tiden har for meg gått med til å gruble på andre folks reaksjoner og deres respons på mine. Go figure!

The Dark Knight

Hvis Anders Behring Breivik er så fantastisk seig og kalkurende, hvorfor tar vi ham så bokstavelig?

Mette venter lenge til ingen nytte.

Nå er det mye negativ omtale av byråkratiet rundt byggeregler igjen.

I denne artikkelen hevder Aftenpostens journalist at Mette Strand Nilsen står klar med rørlegger, men har fått beskjed om at kommunen har tolv ukers saksbehandling.

Trygghetskart og lykkealpeshorts

Hvis det fantes et kart; et ufeilbarlig, saklig kart over byen der trygge gater var merket med grønt, og farlige gater merket med rødt, der grønt betyr at du var 100 % trygg og rødt betyr at det er 100 % sannsynlighet for å bli overfalt, trakassert, ranet og voldtatt… Ville du ønsket at barna dine hadde tilgang til det kartet? Selvfølgelig ville du det. Og om det fantes et plagg, som en grønn alpeshorts, som var en ufeilbarlig lykkeamulett som holder alle farer borte, da ville du gitt den til barna dine.

Dét kartet finnes ikke, og ikke lykkealpeshortsen heller. Men det finnes forskere som forsøker å kartlegge når, hvordan og hvorfor voldtekt skjer. Det finnes forskere som forsøker å finne oppskriften på hvordan man kan ta forholdsregler for å være trygg og det finnes autoritetspersoner som forsøker å formidle kunnskapen man allerede har. Alle sammen blir anklaget for å legge ansvaret for vold og voldtekt på ofrene. Vi vet at det finnes én nesten ufeilbarlig oppskrift på å unngå overfallsvoldtekt; unngå overstadig beruselse, kle deg etter vær og føreforhold, gå bestemt dit du skal. Sånn tilfelle noen lurte, og det bør det være. Overgrep er alltid overgriperens ansvar. Men skal man virkelig være for stolt til å la seg ”skremme” fra risikooppførsel? Er det en seier for likestillingen å si til jenter at de skal kunne gå kliss nakne i mørke gater uten fare? Ikke si sånt; Noen kan innbille seg at det er hele sannheten.

Når et offer står frem og sier at hun har blitt utsatt for en overfallsvoldtekt har det ingen hensikt å være etterpåklok. Samtidig tror jeg ikke noen ofre ville sagt at de ikke ville ønsket en advarsel på forhånd, og jeg tror ikke mange av dem er så opptatt av å unngå klander at de sier nei takk til å vite hva de kan gjøre for å unngå at det skjer igjen. Voldtekter er ikke som lynet; De slår ofte ned på samme sted to ganger.

De yngste voksne har et overfladisk og ferskt bilde av debatten, understreket av de uskyldiges overbevisning om sin egen udødelighet. Du tar på deg et stort ansvar ved å ikke forberede dem på å møte verden.

Kvinnefotball og tigere

Det aner meg at Haavik har en storm i vente. Jeg håper han er forberedt på å ri den av. Som et kinesisk ordtak sier; Hvis du skal trekke en tiger i halen, må du være klar for tennene! 

Jeg flirte faktisk godt av hva Haavik skrev på twitter. Det aner meg at han er en ekte bruspulvergutt av den gamle skole og sikter til ordet handikap i flere dobbel betydning. Også i den man snakker om i golf; ” Handicap er en målestokk for en spillers spilleferdighet. (…) Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre.”

Det er ikke samme definisjon som Handikapforbundet bruker, så det er et skittent lite ordspill fra Haavik her.

Men jeg har sympati for uttalelsen. Jeg har inntrykk av at kvinnelige fotballspillere iblant forventer at markedet skal ta hensyn til deres delvis uuttalte handicap og at man ut i fra en universiell rettferdighet skal anse herre- og kvinnefotball som likeverdig underholdning med lik markedsverdi.  I mine øyne blir det en parodi på feminisme. Blant annet fordi de kvinnelige fotballspillerne ignorerer hvor mye større damehåndball er enn herrehåndball, at hovedinntektene til både kanalen og spillerne i herrefotball er sponsorinntekter og  at sponsorinntektene igjen speiler etterspørselen i markedet. Og helt ærlig; hvorfor skal man se på damefotball?

Herrefotball er sexy, mennene som løper på gressmatta er tøser som selger seg selv både på og utenfor banen; som andre menns store forbilder og illusjonen om jenters fantasimateriale. De lever en rolle og vikler hele sine liv rundt den rollen, valg av partner inkludert. Man har en intens flørt mellom herrelagene, supporterklubbene og media.

Både kvinnelige skiløpere og håndballspillere har forstått det her. De har kontroverser, krangler, kler av seg i blader og inngår romantiske og mediavennlige symbioser med andre profilerte idrettspersoner. Hvor er de kvinnelige fotballspillerne i dette bildet?  Hva gjør de for sin egen eksponering? Jeg googlet landslaget og fant ikke engang noen oppdatert nettside med hvem som spiller på laget per i dag. Bilder, folkens. Omtale. Om ikke andre gidder å skrive om dere så kan dere ihvertfall gjøre det sjøl!

Men ok; Nå skal jo faktisk Haavik som en del av kringkastingsrådet avgjøre om kvinnefotball, selv medregnet de faktorene jeg har nevnt ovenfor, får for lite eksponering i NRK. Jeg tror vi vet hvor han står i det spørsmålet. Jeg håper SKF får en rettferdig vurdering og litt hjelp med profileringen sin.

Begynnelsen på en god debatt

Elisabeth Randsborg bygger i Aftenposten videre på et innlegg av Birk Gautefall Carlenius om hvordan idoliseringen av feminine verdier gjør menn til tapere i vårt samfunn.
Min kommentar til dette er kort men ektefølt: Ingenting i hverken Elisabeths eller Birks skriverier handler om kjønn. Man kan snakke om kjønnstypiske tendenser, men symptomet de beskriver er motsetningen mellom det teoretiske og det praktiske. Mellom å være et "ryddig" medlem av samfunnet og å anerkjenne sine primitive behov og sin primitive eksistens. Den motsetningen er ikke bekrenset til kjønnsskillet.

Som en av mange jenter som aldri fant seg til rette i det disiplinerte, teoretiske og fokuserte, som i tillegg var ganske umoden i skoletiden og har brukt mye tid på å prøve å være flink pike (ikke som om jeg lyktes med å få "flink-pike-syndrom" engang)  vil jeg gjøre oppmerksom på at problemstillingen har vært luftet før.
Håvard Tjora er en av mange som har vært med på å forsøke å snu hvordan man tenker på pedagogikk i skolen og unngå å skape skoletapere ved å tilby å stimulere flere sanser som del av undervisningen heller enn å basere seg på ren fortelle-lytteundervisning. Jeg håper denne debatten kan snu inn i dette sporet igjen.

Overgrep mot parlamentarismen

 Jeg våknet til mange nyheter i dag, noen viktigere enn andre. Og én nyhet jeg har veldig vanskelig for å plassere på kartet; den frustrerer meg. Kongen skal ha blitt nektet å foreta utdelingen av Krigskorset med sverd til norske krigsveteraner.
 Søndag 8. Mai i år, på det vi tidligere kalte Frigjøringsdagen, delte regjeringen ut medaljer til norske krigsveteraner. Jeg stusset litt over at Kongen ikke var tilstede ved en slik anledning, men tenkte i mitt slemme sinn at kongen sikkert syntes det var en bedre dag for seiling enn for å trekke på seg paradeuniform.
 Når jeg ser at det ikke er tilfelle får jeg en synkende følelse i magen! Hva er det som foregår?

La meg begynne med skikk-og-brukdelen av problemet: Dette er, hevet over enhver tvil, Kongens oppgave. Han er en høyere rangert offiser enn forsvarssjefen for å nevne noe. Soldatene sier det slik; De kjemper for Kongen og Fedrelandet. Kongen på sin side har som offisielt motto; Alt for Norge!  Det er en vakker liten symbiose.
Forsvarets motto har aldri vært "For den til enhver tid folkevalgte regjering!"  Som en kuriositet er det verdt å huske at Hans Majestets farfar Kong Haakon var noe så unikt som en folkevalgt Konge. Dagens konge  er ydmyk i den rollen. Regjeringen, som skal være Kongens råd, har ikke grunn til å være mindre ydmyk ovenfor folket som valgte dem.
 Men den synkende følelsen over denne nyheten kommer ikke bare av brudd med skikk og bruk. Jeg ser dette som et utidig bakholdangrep på hele vår styringsform. Dersom arbeidsoppgaver skal omfordeles fra Kongen skal de gis til stortinget, som er hevet over både Konge og regjering, -flertallsregjering eller ei. Dette burde Stoltenberg vite bedre enn de fleste, han var sittende statsminister da Norge formelt innførte Parlamentarisme i 2007! Om statsministeren selv eller regjeringspartiene har en republikansk agenda er meg tvingende likegyldig: Norge er et parlamentarisk monarki i dag! Kongen har symbolverdien, han har den faglige tyngden og han har en oppslutning Jens Stoltenberg bare kan drømme om! Kanskje er det der skoen trykker?

Regjeringen vil høste popularitetspoeng for å gi bedre støtte til veteraner. Satsingen kan de få all heder og ære for.

Regjeringen begrunner valget om å holde Kongen utenfor tildelingen med at dette var Regjeringens arrangement. Det faller på sin egen urimelighet. Slike symbolske markeringer har aldri vært en regjerings oppgave. En tildeling av medaljer er en så gjennomført symbolsk handling at det kun kan gjennomføres av en symbolsk figur; en President eller en Monark.  Når forsvarssjefen selv understreker at han delte ut krigskorset på vegne av Kongen blir det svært tydelig at regjeringen har tråkket over den myndighet de er gitt i rammene av parlamentarismen og langt over grensene av den myndighet de er gitt av folket. 

Grand theft Wikileaks

Synes det er ganske interessant at så få oppfatter Assange som kriminell. Hvorfor i hule heiteste skal akkurat han slippe unna?

Assange har fått utlevert store mengder hemmeligstemplede dokumenter fra det amerikanske forsvaret og publisert dem på internett. Han har fått tak i dokumentene fra soldater som har sviktet sin tjeneste på grovest mulig vis. I den forstand at soldater skal holde kjeft og gjøre som de blir bedt om. Manning overlot informasjon til en utlending, han er landsforræder. Ingen er i tvil.
Kanskje hadde han edle hensikter, men martyr for en idé blir han uansett hvordan historien dømmer idéen han hadde. Kanskje kan han forlate USA og bli omtalt som en helt, men han blir ingen profet i hjembyen og ingen gidder klandre USA for det.

Assange sin rolle har vært som heler. Heleri er ulovlig, de fleste av oss anerkjener behovet for at heleri skal være ulovlig og de eneste jeg vet om som noen gang har påstått noe annet er folk som selv trodde de hadde funnet en genial og uskyldig kanal til dyrebare gjenstander for en slikk og billig.

Assange har tatt imot og videreformidlet urettmessig erhvervet informasjon. Som heler er man like skyldig som tyven.

Situasjonen for Assange er likevel både moralsk og geografisk annerledes.  I en verden som har begynt å få vond smak i munnen av USAs utadvendte ”Forsvarsstyrker” hadde Assange, som australier, ingen interesse av å holde USAs skittentøy skjult. Akkurat som ingen andre land med diplomatiske forbindelser til USA har interesse av å bli holdt for narr eller som den irakiske befolkningen trenger å bli skånet for å vite hvor lemfeldig de blir behandlet. Å kalle Assange forræder mot USA blir meningsløst. Å kalle ham spion, kanskje litt heldigere. Mer enn noe annet må han kunne kalles en heler. 

Det store spørsmålet herfra blir om Sverige, eller noen annen nasjon har interesse av å utlevere Assange til USA. Spørsmålet kommer vel tilbake til definisjonsmakt og diplomatiske forbindelser. Så spørs det om USA har diplomatiske strenger igjen å spille på etter hva som er avslørt om deres representanter gjennom Wikileaks.

Ekteskap søker par!

 EDIT: Etter at Bård Nylund siterte Nina Karin Monsen i sin kronikk har hun vært så generøs å gjenta sine sitater i et eget innlegg. Den gjør det så meget lettere å dømme henne! Monsens debattinnlegg kan du lese her.

Jeg har aldri følt behov for å fordype meg så mye i Nina Karin Monsens filosofiske irrganger. I denne kronikken i Dagbladet har hun blitt sitert av Bård Nylund, en person som gjør et poeng av å ta avstand fra henne. Derfor vil jeg ikke si så mye mer om Nina Karin Monsen som person, men jeg har en hel del mer å si om argumentet hun skal ha fremført på Oslo Symposium 2011. Her er et utdrag fra kronikken:

«Det er bare heterofile som trenger ekteskapet, og ekteskapet trenger bare heterofile», sier du. Det er ifølge deg bare disse som kan fullbyrde et ekteskap: «Å lovregulere homoseksuell praksis er unødvendig, for det er bare mer eller mindre gjensidig onani mellom to personer av samme kjønn».

La oss ignorere at Nina Karin Monsen åpenbart ikke surfer nok på porno og har gått glipp av noen vesentlige tekniske muligheter  ved siste del av argumentet sitt.

Her blir fremlagt to påstander. Først; ”Bare heterofile trenger ekteskapet”. La oss tygge litt på dét. Bare heterofile trenger en seremoni der de erklærer sin kjærlighet, dedikasjon og intensjon om et liv med gjensidig omsorg og juridiske forpliktelser? Bare heterofile trenger å samle familie og venner for å feire denne dedikasjonen, forene slekter og få et ”lag” med seg som støtter kjærligheten både nå og i fremtiden på samlivets krokete landevei? Det har jeg vanskelig for å svelge, men om du vil kan du gjerne komme med utfyllende argumenter. Jeg ser det ikke tilstrekkelig bevist at homofile ikke trenger ekteskapet!

Den andre påstanden er at ekteskapet ikke trenger homofile. Her ble jeg overrasket. For hvem representerer ekteskapet? De gifte? De er kanskje redde for at begrepet ekteskap er utvannet og at det vil redusere betydningen av deres eget ekteskap? Det forstår jeg godt! For her prøvde akkurat en kristenkonservativ å innbille sine meningsfeller  at et ekteskap handler om et fullbyrdet samleie! Nå er ikke jeg gift, så jeg kan ikke avgjøre om et samleie føles mer fullbyrdet i ektesengen enn andre steder. Det betyr kanskje at ekteskap burde registreres som en egen fetish? Sjarmerende!

Den virkelige trusselen mot ekteskapet som institusjon er å skape avstand mellom seg selv og andre dedikerte par på grunnlag av kjønn. Jeg påstår at det forvirrer hjernen og skaper sosial splittelse å skulle skille mellom livspartnere og ektefolk. Institusjonen, om den skal bli tatt alvorlig, må være en ujålete norm som favner alle par i forpliktende forhold! Ektefolk trenger å få bekreftet betydningen av unionen iblant. Ektefolk trenger meningsfulle likemenn til å være forbilder for godt samliv. Og så lenge åpenbart dedikerte par ble holdt utenfor ekteskapet mistet ekteskapet sin mening for homofile pars heterofile omgivelser. I den betydning trenger ikke ekteskapet bare heterofile. I den betydning trenger Ekteskapet alle dedikerte par det kan få!

Underbehandling med pillealibi

Jeg ser at Arild Stokkan-Grande bekymrer seg for at det skrives ut mer sentralstimulerende medisiner til behandling for ADHD enn tidligere. Han setter spørsmål ved om det er mye overdiagnostisering.

Noen bekymrer seg kanskje for at man stempler folk i hytt og vær. De er kanskje redd for at velfungerende mennesker får trædd diagnosen over hodet? La meg berolige dere; Diagnosen kommer ikke av seg selv!

Madsen har et veldig viktig poeng. De nydiagnostiserte får ofte piller uten oppfølging.

For fire år siden fikk jeg valget mellom medisiner uten oppfølging fra psykiatrien, eller ingen behandling i det hele tatt. Som om jeg kunne valgt bort medisiner... Men jeg har savnet oppfølging. Mye! Man blir fort nedprioritert på ventelistene.

Diagnosen er vanskelig. Og medisiner er vanskelige. Å finne balanse mellom ha man oppnår av effekt og hvor mye bivirkninger man kan leve med krever utrolig mye selvtillit, integritet og kunnskap om seg sjøl og sine egne utfordringer. En nydiagnostisert er ikke dér i livet sitt. Jeg vil prøve å begrense min utbrodering her, og heller vise til ADHDmamma som har skrevet en veldig god tekst om dette. Den kan du finne her.

Det er greit, riktig og viktig at man spør høyt om ADHD-diagnosen gis for ofte. Men da må man ha anledning til å vurdere om enkelttilfellene er feildiagnostisert. Og så lenge det ikke finnes et reelt oppfølgingstilbud får man ikke vurdert pasientgruppen. Inntil man har den vurderingen på plass har vi bare politikere som leverer uvelkommen synsing.

Har folk blitt bløte? Dette sitatet er en ikkesak!

Hva skjer? Hvorfor har alle plutselig blitt så følsomme?

Den siste uka har folk gått rundt og blitt støtt av alt mulig rart. Det er nesten som om vi var stuck i et utrolig politisk korrekt humorvakuum der man kan dømmes for å være sosialt klønete.

1.     Kommentaren til varaordføreren Rita Ormbostad om Stella Mwangi. Hva pokker var problemet med den? Rasistisk? Rasistisk meg midt i ryggen! MGP går for å være en av de konkurransene Norge er involvert i som vekker mest nasjonalisme her i landet. Da vekker det OPPSIKT når en Mwangi kommer og synger på swahili og spiller på afrikanske assosiasjoner. Og det er visselig så rasistisk å omtale sverd og bongotrommer i forbindelse med Mwangi, som forresten sier at hun vil lære hele Europa å danse. Hun er fra KENYA! Vet dere hva man finner på det ofisielle Kenyanske flagget? Spyd og skjold! Og nå løper folk rundt og er provosert i alle ender over at en varaordfører vil kvesse spydet sitt og danse til Haba Haba? Kjøss meg!

2.     Kommentaren til Christer Falck i Top Model, der han har omtalt en model som ”FHM-chubby”. At modellbransjen tar så på vei over den kommentaren sier litt om hvor syk verden har blitt. FHM-chubby er idealet for hva menn blir tiltrukket av. Biologisk sett blir menn tiltrukket av sunne kvinner som kan bære frem barn. Men den definisjonen er tydeligvis ”feit” i Top Models ordbok! Og midt oppi det hele sitter en stakkars vakker og sunn modell og føler at hun har blitt kalt feit. Jente: Beskrivelsen du fikk fra Christer Falck var  en hedersbetegnelse! Ta dette som et varselsignal og kom deg ut av modellbransjen mens du kan!

Hvis man på død og liv skal ta noen for hets på facebook så kan dere jo ta en titt på facebookgruppa "Få Maria Amelie ut av landet". Der har dere systematisk trakassering og hets!

Velkommen hjem, hvem var du igjen?

Tjostolv Moland og Joshua French er bekymret for å bli gjenkjent på gata i Norge. Eller å bli behandlet som kjendiser.  Derfor vil de flytte til ”Utlandet”.Jeg tror ikke faren er så veldig stor for det!

For det første: Hvilket land vil gi dem oppholdstillatelse? De er dømt for drap! USA stenger ute folk for tagging, Australia tar knapt imot noen. Thailand er lei av lovbrytende nordmenn. De kan selvfølgelig holde seg i Schengen, men selv her vil det bli vanskelig å oppdrive en arbeidstillatelse.

Joshu-who?

Ikke er kjendisstatusen deres så gyllen heller. Når  Tjostolv og  French først kommer til Norge kommer de nok til å sitte en stund i fengsel. De blir eldre og tynnere i håret. Ansiktet synker litt. Så kommer dagen for frihet: Da har de nok sluttet å gå i kakifarvede safarishorts. På med frakker, vinterstøvler, klokker og handleposer. Ville du kjent dem igjen en kjip vintermorgen på toget? For å være helt ærlig; Nei. Og enda viktigere; De er nok drittlei av hverandre. I Norge kommer de neppe til å gå rundt sammen som Tuppen og Lillemor. Så så lenge Tjostolv unngår snurrebart og French smiler litt er de nærmest ugjenkjennelige!

Og vi er ikke så interesserte lenger heller. Hadde de blitt trukket ut etter håret og henrettet i bakgården kan det hende populariteten deres hadde steget igjen. Men strengt tatt har de ikke mye å skrive hjem om; ”Hei. Dro til Kongo. Rota meg borti ettelleranet. Dømt til dødsstraff, kjøpt to hus. Hils katten.”

Så vi sier Velkommen hjem, vi tok inn posten for dere. Det ligger noen regninger der, så at dere har fått litt gjeld mens dere var borte. Snakkes!

De hvite votters tyranni

Mette Hanekamhaug formulerte i Desember hvorfor FrP ønsker totalforbud mot hijab i barneskolen. Formuleringen lyder slik; "Jeg har full respekt for andre kulturer og religioner. Men barneskolen må være en arena der det kulturelle og religiøse legges igjen hjemme."

Et direkte og usminket innlegg i debatten fra nei-siden som jeg lett kan ta stilling til. Og forslaget om totalforbud kan jeg være hjertens uenig i.

Av to grunner:

s

1.     Selv om sanksjonene ved brudd på forbudet rammer foreldrene direkte, blir et barn påvirket indirekte. Konsekvensene det har for barnet kan unnskyldes hvis det gjelder helt åpenbare tilfeller av barnemishandling. Men er det så åpenbart i tilfellet hijab? 

2.     Selve argumentet med at barneskolen skal være fri for religion og kultur er en hårreisende tanke! Jeg mener at barn bør oppmuntres til å snakke om sin tro, sine følelser, sin tvil, sin filosofi, etikk, verdier og sine tanker uansett livssyn. Og de skal lære å møte uttrykk for ulike syn med respekt. Hvis vi sanksjonerer én familie for å bruke et kulturelt ladet hodeplagg mister en hel skoleklasse viktig sosial læring.

Debatten går fremdeles rundt kvinneundertrykkelse av barn. Det kan også oppfattes som å skyve barn foran seg i en voksen debatt. La oss pense den over i et mer konstruktivt spor. Et viktig element i diskusjonen om både etnisk norske og jenter fra innvandrerfamilier, er om jentene i det hele tatt har funksjonelle klær. Det jeg savner i skolegården er jenter med klær man kan være bajas i! 
Her har AP en bedre tilnærming, dette må fortsatt gå i samarbeid med foreldrene!

Hvis ei jente ikke er kledd for å kunne spille fotball eller leke i sølepytter når det er naturlig, fordi hun er jente, spiller det ingen rolle om hun har hijab eller ei!  Hvis hun er påkledt som en pen, stille, snill dokke som ikke skal bli skitten er hun allerede satt inn i en kjønnsbås!

 Hvis ei jente ikke kan dytte, herje, klatre i trær, huske i huskene, grave i sandkassa, bruke klatrestativene eller bygge demninger fordi de rosa klærne ikke kan bli møkkete, det hvite mohairskjerfet skal holde seg hvitt og hun ikke ”kler” votteklyper blir hennes oppdagerinstinkter undertrykt og hun  mister tid med aktiv lek som hun aldri vil få tilbake!

Kan vi være så snille å totalforby dét? Så får det heller være med den pokkers hijaben. 

Dagens lus: Politisk korrekte foreldre som fordømmer hijaber og lar jentungen dra i barnehagen med ballerinakjole. "For hun har så sterke meninger den lille!" Hør; hun tar ikke meningene ut av egen røv! Foreldre velger hvilke impulser ungen blir utsatt for og bestemmer hva hun har på i barnehagen og på skolen!

Nina løser verdensproblemer: Integrering

Integreringsutvalget har nye forslag til effektiv integrering. Jeg mener at de er inne på noe, men vil legge vekt på et par ting til.

Jeg innbiller meg at veldig mange innvandrere som kommer hit både gjennom asyl og familiegjenforening er ganske traumatisert, eller blir det av overgangen på denne siden av potetgrensa. Det ser ikke ut som om hjelpeapparatet står i kø for å hjelpe til med akkurat dét. For enkelte er det kanskje psykiatrien som bør trå til, men jeg tror mye kan løses andre veier.

Mange former for familieforhold og livsstil blant våre nye landsmenn virker fremmed for Norsker. Praktiske tilnærminger til livets små og store spørsmål, andre forventninger til individets måte å tenke på, dyder og laster som blir stokket om. Og vi trenger ikke å late som noe annet; Norsker er ikke alltid så diskrete i møte med disse forskjellene.

Å skulle komme inn i vårt samfunn og oppleve helt nye forventninger kan sikkert være både avskrekkende og befriende. I en familie som trenger hverandre i overgangen ligger det sikkert mye velvilje til å samarbeide, men mange såre tær også. Hvordan kommuniserer man seg imellom om hvilke deler av kulturen som skal absorberes og  hvilke deler av fortiden som skal bæres i bagasjen? Det virker som om disse problemene er Elefanten i rommet. Eller en djinn om du vil.

Leonard Cohen – Tower of Song
3:20 - 3:55

Derfor mener jeg at det kunne vært en god idé med obligatoriske kommunikasjonkurs for alle som søker oppholdstillatelse gjennom asyl og familiegjenforening. Jeg tenker på kurs i retning av de som nygifte eller nesten-separerte par melder seg på. Kurs der man lærer å kommunisere tydelig, ærlig og med integritet. For alle alle roller i familien og i alle aldere! Kurs som hjelper deltagerne å sette lommelykta på temaer som lurer i hjørnene og spøkelsene som kan dukke opp underveis.

Jeg vet ikke hva som finnes av ressurspersoner for Ny-Norsker. Finnes det Likemenn som bare kan være der og dele erfaringer? En helt med tekanne og Baklava som kan fortelle deg  at "Dette er normalt, Du er ikke gal og Mange har gått igjennom dette før dere"? For ikke å snakke om et menneske som kan fortelle hvordan man prioriterer blant alle de nye inntrykkene og reglene. Og hvordan du i det hele tatt kan se tydelig selv at du står i konflikt mellom gammelt og Norskt? Hver familie trenger ikke å finne opp hjulet på nytt. Et kommunikasjonskurs tror jeg kan være et nyttig verktøy på veien.

Legalisering

Jeg ville aldri oppfordret noen noen til å nyte hasj eller marihuana. Hvorfor? Fordi det er ulovlig.

 Og det er den eneste grunnen jeg kan komme på!  Ingen medisinske eller moralske kvaler. Ingen bekymringer for sikkerhet.

Så langt virker det nesten som om man ikke burde ha noen kvaler med hasj/marihuana i det hele tatt, det er jo en helsedrøm sammenlignet med alkohol. Men så er det denne legaliteten da…

Problemene med at hasj er ulovlig er blant annet;

• at for å skaffe seg hasj må man ta kontakt med andre lovbrytere

• at man vet ikke hvor andre lovbrytere setter sine grenser for hva som er akseptabelt

• at hasjnytere får et komplisert forhold til onkel politi, som ellers er der for å beskytte.

• Veien fra å være skyldig i ett relativt uproblematisk lovbrudd, til å skjule sin sti med en mer omfattende dumhet er tåpelig og kort.

• Båsen ”narkotika” samler harmløse rusmider med livsfarlige kjemikalier. Det generelle forbudet kan feilaktig gi inntrykk av at de er like risikable og overlater for mye av vurderingen og grensesettingen til brukernes skjønn.

Dersom jeg fikk velge om mine mindreårige søsken skulle stjele en flaske sprit hjemmefra eller takke ja til en blås hasj, ville jeg nok valgt alternativet med minst sjanse (med solid margin!) for slåssing, overgrep, risikoatferd og livsfarlige forgiftninger.  Og det er hasj. Men av de to alternativene er det alkohol som er lovlig. Dét må vi gjøre noe med.

Søknad om ansvarsrett vs. Lokal godkjenning

Så en artikkel i VG dine penger i dag. Jeg tror Byggmesterforbundet og Rolf Eilerås har misforstått reglene.  Kanskje Eilerås blander Søknad om Lokal Godkjenning med Søknad om Ansvarsrett? 

Når  kommunen skal vurdere en søknad om lokal godkjenning skal saksbehandler ta stilling til hvilken kompetanse foretaket har, styringssystemet og organisasjonsplanen. Nettopp fordi de ikke har sentral godkjenning innenfor det aktuelle fagområdet. Å søke opp foretaket i oversikten over sentralt godkjente foretak er ihvertfall ikke noe vits og har ingenting med lokal godkjenning å gjøre.

Konklusjon: Så nei, det tar ikke noen sekunder å vurdere en søknad om lokal godkjenning. Slik gebyret er beskrevet i artikkelen vil det bortfalle ved en alminnelig søknad om ansvarsrett der foretaket har sentral godkjenning.

"Rettferdighet" vs. "Hva var poenget ditt igjen?"

Folk sutret lenge over denne dannelsesreisen til kronprinsfamilien. Med det som antas å være verdens mest folkelige og jordnære kongefamilie velger vi å furte over at barna blir tatt ut av skolen for å se den virkelige verden i noen måneder. Og argumentet det gikk i var "urettferdighet". Virkelig?

Dette er kanskje et billig poeng, Men kronprinsbarna reiser ut i verden for, blant annet, å SE verdens urettferdighet. En urettferdighet de sannsynligvis får se mye mer av enn noen andre de går på skole med. Mens de andre elevene kan ta sikte på å vagle seg inn i middelklassen skal de fremtidige tronarvingene veksle mellom å omgås statsledere, rojaliteter, overklasse og Rettferdige Trengende. De skal møte toppen og de skal møte bunnen. De skal tildele medaljer, de skal åpne arrangementer, bygg, kulturinstitusjoner. De skal besøke sykehus, være Øverste Beskyttere for formål de selv skal velge i en verden av trengende. Hvis man skal følge kritikernes logikk vil ikke Ingrid Alexandra  kunne få trening i å stå foran folkemengder, klippe snorer eller småprate om kunsthåndverk med statsledere uten at noen vil rope opp om urettferdighet før hun har fullført videregående.

Vi har en kongefamilie som kan ta seg av representasjon så våre politikere kan fokusere på politikk. Dannelsesreiser er relevant utdannelse for barna i denne aktuelle familien. Mer enn karriereuker eller forberedelser på å velge seg et yrkesaktivt liv noen gang vil bli. Vi må nok innse at det vil bli flere, kanskje jevnlige, dannelsesreiser og mer skolefravær for dem. Og om vi fremdeles synes det er urettferdig:  Rettferdighet har ingenting med likebehandling å gjøre, men å møte individer utifra deres forutsetninger og behov. Selv for kongelige.

Reader discression is adviced.

Hvem? VG. Forsiden.

NUH har dekningen av Alvdalsaken begynt å gå alt for langt. Og denne gangen er det Aftenposten som skiller seg ut negativt.

Fiskingen av lesere begynner heftigst i overskriftene. På samme tid som Dagbladet og VG henter frem detaljer ved saksgangen og rettssikkerheten dveler Aftenposten på pikante detaljer ved den tragiske historien og vitnemålene. I Aftenposten er det ikke mulig å velge å ikke få trykket tragediene inn pupillene. La meg summere opp tre problemer med det;

Hvem? Dagbladet.

1. Man skal kunne velge å ikke måtte lese om konkrete detaljer ved overgrep

2. Det gjelder spesielt mindreårige lesere

3. Pedofile skal slippe å lese utdrag fra barnepornografiske noveller hvor enn de snur seg

Og for å nerde litt; Vær Varsomplakaten punkt 4.8:  "Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. "

Her gjelder ikke medieomtalen bare de konkrete barna som er presentert som ofre i rettssaken, men alle barn som blir påvirket. Det finnes pedofile som ikke har begått overgrep, hverken mot egne eller andres barn. Ønsker vi at disse individene skal få høre hvordan barn har blitt holdt fast og innført i seksualitetens irrganger hver gang de skal sjekke værmeldingen? Det er mulig å gi folk valget. Redaksjonen kan advare om sterk lesning i ingressen og la overskrift være overskrift.  

Gjett hvem? Aftenposten.
Hvor? Forsiden

Dagens lus: Aftenpostens samlede redaksjon. Det ellers solide og pålitelige mediehuset har oppført seg som en billig tabloidpresse med et pubertalt underlivsfokus i dekningen av Alvdalsaken. De har vært ukritiske i sin bruk av verbale virkemidler og satset på å være avisen med de saftigste og mestselgende detaljene på forsiden av nettutgaven. Gratulerer, dere lyktes.

                  

EDIT 20.01.11 23.55:  Aftenposten viser eksemplarisk forbedring: 

Her kommer de med introduksjon til temaet i overskriften og ingressen på forsiden, men sparer de heftigste detaljene til selve artikkelen. Og spanderer en advarsel attpå! Her har dere tatt redaksjonsansvar.
                                                                                               

Til Maria Amelie

Du har kommet med en treffende beskrivelse av hvordan den norske asylpolitikken fungerer. Bra for deg, snart forstår du også beveggrunnene for den. Og den kommer ikke til å endres over natten for din skyld. Saksbehandlerne returnerer mange svært mye mer tvilsomme tilfeller enn deg og de gjør det daglig. At du er en kapabel ung kvinne med et nettverk er nok med på å bidra til at de avviser deg med verdens beste samvittighet. Spørsmålet blir; Nå som du har gjennomskuet dem alle; hva har du tenkt til å gjøre med det?

Du ønsker ikke å gifte deg til nordmann, sier du. Du ønsker at staten skal komme deg i møte med fullstendig amnesti og akseptere deg for den DU er. Det er en fin tanke. Personlig tviler jeg ikke et sekund på at det virkelig vil bli gjort et eksempel av deg.
          Det er en viktig del av det å være nordmann du åpenbart ikke har forstått, og det er begrepet "å ta en spansk en". Det er å bruke de bakveiene som eksisterer i et rigid system for å oppnå det man vil, som av og til går halvveis på tvers av lover og sosiale regler.  Det eksisterer utveier for deg hvis du vil ta en spansk en. Nordmenn i hopetall sitter og klasker seg i pannen over at du ikke griper dem. Det vet jeg bare fordi jeg ikke finnes unik og klasker meg selv gul og blå.

Det betyr ikke at jeg tror saksbehandlerne dine er så kaldhjertede som det kan virke. Kanskje sitter de akkurat like aktivt og venter, håper på at du skal gripe en av sjansene som bys deg. Vilkåret for en som ikke kan få politisk asyl er å være ønsket som nordmann av nordmenn. Der har du virkelig ikke noe problem. Men hvor ønsket du er måles i hva slags jobb du kan få her eller i om du er gift med en norsk statsborger. For en som har fått avholdt opptil flere fakkeldemonstrasjoner i sitt navn har du ingenting å skamme deg over ved å benytte deg av disse mulighetene. Mulighetene dine er der; Du kan bli plukket ut som en Ønsket, en vi vil Beholde. Og alt tyder på at du er Velkommen her, hvis du bare vil akseptere vilkårene, ved å velge oss tilbake. 

Du har overlevelsesinstinkter? Bevis det! Prinsippene dine er ikke mer viktige enn dem.

Bare BEH: NÅ er det åpnet for å kommentere

TRYKK HER for å lese innlegget...

Spesialdesignet for empati

Her om dagen hørte jeg det ble kommentert at et

barn noen år yngre enn meg ikke har noe særlig

anlegg for empati. Good for them!

Vi som er født i 1985 er kanskje blant de siste  i generasjonen som gjennomgikk empatihjernevaskingen. Jeg vet ikke om det var en del av en skolereform, eller om vi bare hadde en samstemt generasjon lærere. Skolebøkene  våre var utdaterte så lærerne lagde veien mens de gikk. Uansett årsak; Vi ble spylt med bevisstgjøring!

Vi sang for fulle lunger; Har en drøm, Sommerfuggel i Vinterland, En spennende dag for Josefine, Barn av regnbuen, We are the world, Streets of London. Vi sang alle revolusjonssangene fra søttitallet. Vi satt ni år gamle og lærte om innholdet i teksten til "My name is Luka" og syntes dirrende synd på alle som levde slik.  Vi reflekterte rundt Til Ungdommen og Du må ikke Sove. Til dømes Jahn Teigens Optimist fikk en sår klang for oss! Vi så Herman, In the name of the father, The Wave, Den fantastiske reisen og noen filmer om flyktninger som jeg heldigvis har fortrengt. Selv dukketeatere og omreisende studentteater var med på å illustrere verdens elendighet!

Vi hadde medlidenhet med dem alle og vi hadde medlidenhet med dem hele tiden! De som levde i krig, sult, sykdom, nord for polarsirkelen, hadde funksjonshemninger, de adopterte, de utenfor heteronormen, dem med skilte foreldre, de fattige, selvfølgelig. Dem som hadde spiseforstyrrelser, narkomane, ble mobbet, bodde i totalitære regimer og  led  under seksuelle overgrep. Vi syntes synd på dem som brakk benet, dem som måtte være på sykehus og dem som ikke fikk feire jul. Vi syntes synd på alle slaktedyr og det er et under at vi ikke ble vegeterianere alle sammen! To ganger i året syntes vi inderlig synd på Jesus. Og Jomfru Maria.
          Vi var selvfølgelig imot Janteloven! Men vi hadde vår egen variant av den; "Det er alltid synd på noen andre!"  Vi kunne ordene krisesenter, flyktningeleir og vi visste forskjellen. Vi kjente skjebnen til dem som prøvde å krysse Gibraltarstredet og de traffikerte. Dere har sett reklamen for Telenors familiefilter?  Velkommen til O-fag anno 1995!

Jeg er ikke tvil om at vi var empatiens generasjon. Vi tok ikke skade av det, men jeg er glad for at barn i dag kan ha et annet fokus. Fra hva jeg kan se har de både et annerledes pensum, andre kulturbidrag og et annet vokabular enn det vi hadde. Det er helt greit det også!

Et slag for de "naive og virkelighetsfornektende"!

Hege Storhaug har i en kronikk i Aftenposten uttrykt bekymring for islamiseringen av Norge.

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne for å slakte den.

                Den er en klagesang fra ende til annen som samler forakt mot mennesker generelt, angstbitersk retorikk og sevmotsigelser. La meg begynne:

Ismaliseringen i seg selv går ikke Hege Storhaug noe lenger i å beskrive. Hun viser til tall som viser at muslimer i Norge blir mer komfortable og samlet og misjonerer seg imellom. Hun viser ikke til noen tall som viser at etniske nordmenn blir muslimer.

                I den grad muslimer misjonerer tror jeg ikke hun trenger å være mer bekymret for at etniske nordmenn blir muslimer enn for at vi plutselig skal ønske Jehovas Vitner inn i våre hjem eller gå på alle vekkelsesmøtene som spretter opp omkring. Javel så arrangerer Alnor og Islam Net "Vekkelsesturné". Jeg regner med at det er akkurat samme type mennesker som kommer dit som på deres kristne motstykker; De allerede omvendte, noen bekymrede foreldre med "frafalne" barn og dem som har opplevd syndefallet, er på bunnen av samfunnet og trenger en ny retning i livet. Ingen andre!

På den annen side blir nordmenn mer spirituellefor tiden. En stor andel nordmenn tror i dag på engler og snåsamannen. Akkurat den enhetlige tenkningen Hege Storhaug tilsynelatende etterlyser når hun skriver ; "Regjeringen synes å ha glemt hva som holder en nasjon samlet, og hvorfor vi fikk grunnloven på Eidsvoll i 1814: Det var ett folk med en felles kultur med røtter i kristendommen som kunne enes om en felles plattform for å bygge nasjonen Norge. Et tillitsbasert folkelig fellesskap. Samhørighet."

                Og når hun trekker frem akkurat dette elementet i norsk nasjonsbygging skyter hun seg selv i foten. For hvordan kan hun forherlige denne enhetstenkningen, assimileringen og ytringsfriheten i samme avsnitt? Hun skriver; " Vi må få en assimileringspolitikk i front, en politikk som ikke levner noen tvil om hvilke verdier det aldri skal forhandles om. (...) religiøs frihet (ikke minst retten til å velge bort religion) og fundamentet for frihetsverdiene våre, ytringsfrihet. Alle, inkludert sære kristne sekter, skal søkes assimilert inn i disse verdiene."

                Vi kan ikke be innvandrere legge igjen religionen sin i døren, men vi kan be dem tilpasse seg noe og vi kan utfordre. Det aller første vi kan tilby innvandrere er hjelp med kommunikasjon, med frykt, med å takle den samme utfodringen som nordmenn har tålt i noen tiår; Å tåle å se urettferdigheten i verden fra den priviligerte siden. Det er en byrde å tåle, og  nordmenn tilbyr ingen støtte. Tilbyr religionen et alternativ?

Ja, det blir flere muslmer i Europa Hege. De kommer fordi vi slipper dem inn. Dersom norske verdier skal bestå må vi både holde oss i flertall og være bevisste. Men jeg kan ikke se en tid i historien der vi har vætr mer bevisste på hvem vi er og hva vi står for. På nittitallet ville vi ikke engang blunket over at Einar Gelius ble bedt om å forlate sin stilling. Da hadde vi fremdeles en debatt om hvorvidt kvinner kunne være prester!

                Den viktigste delen av kommunikasjon med islamister er å åpne døren mellom det offentlige og det private. Den prosessen måtte vi ha i Norge også. En gang i tiden snakket man ikke om husbråk i Norge. Det var en privat sfære. Vi snakket ikke om overgrep, vi snakket ikke om spiseforstyrrelser, vi snakket ikke om funksjonshemninger, vi snakket ikke utenfor heteronormen.

                Da vi begynte å ta imot ikkevestlige innvandrere på søttitallet ble husbråk igjen et tabu, som vi etterhvert har gjort til en del av den offentlige debatten, drøvtygget og gjort oss komfortable med. Det er knapt lenger mer privat med vold i hjemmet blant innvandrerfamilier enn blant nordmenn, som er tabu nok.

                Vi har gjort påkledning til et offentlig anliggende; om kvinner skal kunne tvinges inn i hijaber og burkaer. Uansett om nordmenn er enige seg imellom eller ikke er det en del av den offentlige debatten. Neste ledd blir, etter min mening, å åpne spørsmålet om kvinnelige imamer. Foreløpig har det vært en utenkelig tanke, men det var kvinnelige prester også i sin tid. Hvis vi i Norge ønsker å være et foregangsland for likestilling er det ikke urimelig å forvente at vi kan utfordre våre innvandrere. Men det du kommer med er ingen utfordring Hege Storhaug. Du kommer med propaganda. Du forsøker å spre frykt, du trekker frem de mest ekstreme holdninger og generaliserer brutalt.  Du vil møte hardt med hardt, du vil tvinge etniske nordmenn inn i en konformitet og avstumpe kommunikasjonen. Tvang vil alle grupper opponere mot! For Allahs skyld; Du stempler alle som mener noe annet enn deg som  virkelighetsfornektere!  Og der mistet du meg Hege Storhaug. Der mister du meg og sannsynligvis en haug andre. Jeg håper du kommer sterkere tilbake senere.

Dagens lus: Hege Storhaug har i sin karriere gjort mye godt for jenter generelt, og lesbiske, spiseforstyrrede og muslimske jenter spesielt. Hun har gjort mye godt for den offentlige debatten. Kanskje trengs det ekstreme stemmer og fanatikere også på hennes side av gjerdet. Men i dag har hun gjort bruk av retoriske virkemidler og argumenter somhar gjort henne mer enn fortjent til tittelen dagens lus.

Se også VG 15.01.11 og døm selv.

365 dager egenmelding i året!

I Mandal kommune får de ansatte selv bestemme når de er syke og levere egenmeldinger etter eget behov og ønske. Dette er et prøveprosjekt på initiativ fra Almlidutvalget som muligens vil bli praktisert landet over etterhvert. Min første tanke er; For en strålende idé, hvorfor har man ikke gjort dette for lenge siden? Og deretter; Tja, denne saken har to sider.

1. Krav til legebesøk og -anerkjennelse hever lista for å sykmelde seg en hel del utover det som er konstruktivt.

2. Det finnes alltid NOEN som vil misbruke ordningen kynisk.

Jeg vet ikke med dere, men jeg har en gråsone der jeg i teorien KAN være på jobb, men vet at jeg trenger tid til å hente meg inn. Når jeg ikke får hentet meg inn går jeg og hangler til jeg blir syk. Men jeg kan jo ikke sykemelde meg hvis det ikke er noe... SKIKKELIG? Så hvis jeg først sitter på legekontoret og skal forklare hvordan jeg kjenner meg kommer det enten ikke noe ut eller så føles det som om jeg overdriver for å få frem poenget.

                Og det gjelder jo spesielt hvis problemet sitter mellom øra. Det hender jo. Hvem har vel lyst til å forklare seg om sitt indre sjelsliv på et kvarter til en person som sikkert snakker med pasienter som har brukkede ben, hjerteflimmer og nyresvikt både før og etter din time? Så istedenfor å få noen dager til å hente tilbake sjelen fra sin jammerdal drar man på jobb likevel, enten det er lurt eller ikke. Eller kanskje man lyver på seg en fysisk sykdom? Dét er en path to the dark side uansett!

Jeg har ikke mye å si om snyltere og kyniske misbrukere, annet enn at jeg tror de misbruker alle ordninger allerede, dette vil ikke jgøre noen forskjell på vår lommebok i negativ retning. Jeg har tillit til folks selvoppholdelsesdrift og behov for å yte på jobb. Og folks samvittighet. Jeg tror ikke en nyordning vil gjøre mye forskjell for andre "snyltere" enn dem som slites mellom NAVs beryktede stoler. For dem kan dette være en velsignelse. Det blr noe herk for statistikken, men.

                Jeg har faktisk bare én ordentlig bekymring rundt ordningen, og det er at syke mennesker ikke drar seg til legen når de trenger det! Lista for å egenmelde seg blir så lav at de tar noen dager iblant for å hente seg inn, samtidig som symptomer går usjekket og helsa blir dårligere. Det finnes massevis av sterke staute nordmenn som ikke tør gå til legen med sine vondter og ailments. Det kan få uheldige langtidskonsekvenser.  Kanskje bør man fortsatt bli pålagt legebesøk ved så-og-så lange sykeperioder... Ikke for å få sykemelding, men for å få sjekket om symptomene bør følges opp?


Dagens lus: Jeg har virkelig ikke klart å finne noen i dag! Dette er et så radikalt forslag at jeg trodde for visst at noen kyniske lus ville slenge med leppa, men den gang ei. Det er GRUNN til å ha tro på menneskeheten! Så kanskje jeg blir lusa i dag?  :)