fredag 25. mars 2011

Ekteskap søker par!

 EDIT: Etter at Bård Nylund siterte Nina Karin Monsen i sin kronikk har hun vært så generøs å gjenta sine sitater i et eget innlegg. Den gjør det så meget lettere å dømme henne! Monsens debattinnlegg kan du lese her.

Jeg har aldri følt behov for å fordype meg så mye i Nina Karin Monsens filosofiske irrganger. I denne kronikken i Dagbladet har hun blitt sitert av Bård Nylund, en person som gjør et poeng av å ta avstand fra henne. Derfor vil jeg ikke si så mye mer om Nina Karin Monsen som person, men jeg har en hel del mer å si om argumentet hun skal ha fremført på Oslo Symposium 2011. Her er et utdrag fra kronikken:

La oss ignorere at Nina Karin Monsen åpenbart ikke surfer nok på porno og har gått glipp av noen vesentlige tekniske muligheter  ved siste del av argumentet sitt.

Her blir fremlagt to påstander. Først; ”Bare heterofile trenger ekteskapet”. La oss tygge litt på dét. Bare heterofile trenger en seremoni der de erklærer sin kjærlighet, dedikasjon og intensjon om et liv med gjensidig omsorg og juridiske forpliktelser? Bare heterofile trenger å samle familie og venner for å feire denne dedikasjonen, forene slekter og få et ”lag” med seg som støtter kjærligheten både nå og i fremtiden på samlivets krokete landevei? Det har jeg vanskelig for å svelge, men om du vil kan du gjerne komme med utfyllende argumenter. Jeg ser det ikke tilstrekkelig bevist at homofile ikke trenger ekteskapet!

Den andre påstanden er at ekteskapet ikke trenger homofile. Her ble jeg overrasket. For hvem representerer ekteskapet? De gifte? De er kanskje redde for at begrepet ekteskap er utvannet og at det vil redusere betydningen av deres eget ekteskap? Det forstår jeg godt! For her prøvde akkurat en kristenkonservativ å innbille sine meningsfeller  at et ekteskap handler om et fullbyrdet samleie! Nå er ikke jeg gift, så jeg kan ikke avgjøre om et samleie føles mer fullbyrdet i ektesengen enn andre steder. Det betyr kanskje at ekteskap burde registreres som en egen fetish? Sjarmerende!

Den virkelige trusselen mot ekteskapet som institusjon er å skape avstand mellom seg selv og andre dedikerte par på grunnlag av kjønn. Jeg påstår at det forvirrer hjernen og skaper sosial splittelse å skulle skille mellom livspartnere og ektefolk. Institusjonen, om den skal bli tatt alvorlig, må være en ujålete norm som favner alle par i forpliktende forhold! Ektefolk trenger å få bekreftet betydningen av unionen iblant. Ektefolk trenger meningsfulle likemenn til å være forbilder for godt samliv. Og så lenge åpenbart dedikerte par ble holdt utenfor ekteskapet mistet ekteskapet sin mening for homofile pars heterofile omgivelser. I den betydning trenger ikke ekteskapet bare heterofile. I den betydning trenger Ekteskapet alle dedikerte par det kan få!

fredag 4. mars 2011

Underbehandling med pillealibi


Jeg ser at Arild Stokkan-Grande bekymrer seg for at det skrives ut mer sentralstimulerende medisiner til behandling for ADHD enn tidligere. Han setter spørsmål ved om det er mye overdiagnostisering.

Noen bekymrer seg kanskje for at man stempler folk i hytt og vær. De er kanskje redd for at velfungerende mennesker får trædd diagnosen over hodet? La meg berolige dere; Diagnosen kommer ikke av seg selv!
Madsen har et veldig viktig poeng. De nydiagnostiserte får ofte piller uten oppfølging.
For fire år siden fikk jeg valget mellom medisiner uten oppfølging fra psykiatrien, eller ingen behandling i det hele tatt. Som om jeg kunne valgt bort medisiner... Men jeg har savnet oppfølging. Mye! Man blir fort nedprioritert på ventelistene.
Diagnosen er vanskelig. Og medisiner er vanskelige. Å finne balanse mellom ha man oppnår av effekt og hvor mye bivirkninger man kan leve med krever utrolig mye selvtillit, integritet og kunnskap om seg sjøl og sine egne utfordringer. En nydiagnostisert er ikke dér i livet sitt. Jeg vil prøve å begrense min utbrodering her, og heller vise til ADHDmamma som har skrevet en veldig god tekst om dette. Den kan du finne her.

Det er greit, riktig og viktig at man spør høyt om ADHD-diagnosen gis for ofte. Men da må man ha anledning til å vurdere om enkelttilfellene er feildiagnostisert. Og så lenge det ikke finnes et reelt oppfølgingstilbud får man ikke vurdert pasientgruppen. Inntil man har den vurderingen på plass har vi bare politikere som leverer uvelkommen synsing.