Søknad om ansvarsrett vs. Lokal godkjenning

Så en artikkel i VG dine penger i dag. Jeg tror Byggmesterforbundet og Rolf Eilerås har misforstått reglene.  Kanskje Eilerås blander Søknad om Lokal Godkjenning med Søknad om Ansvarsrett? 

Når  kommunen skal vurdere en søknad om lokal godkjenning skal saksbehandler ta stilling til hvilken kompetanse foretaket har, styringssystemet og organisasjonsplanen. Nettopp fordi de ikke har sentral godkjenning innenfor det aktuelle fagområdet. Å søke opp foretaket i oversikten over sentralt godkjente foretak er ihvertfall ikke noe vits og har ingenting med lokal godkjenning å gjøre.

Konklusjon: Så nei, det tar ikke noen sekunder å vurdere en søknad om lokal godkjenning. Slik gebyret er beskrevet i artikkelen vil det bortfalle ved en alminnelig søknad om ansvarsrett der foretaket har sentral godkjenning.

"Rettferdighet" vs. "Hva var poenget ditt igjen?"

Folk sutret lenge over denne dannelsesreisen til kronprinsfamilien. Med det som antas å være verdens mest folkelige og jordnære kongefamilie velger vi å furte over at barna blir tatt ut av skolen for å se den virkelige verden i noen måneder. Og argumentet det gikk i var "urettferdighet". Virkelig?

Dette er kanskje et billig poeng, Men kronprinsbarna reiser ut i verden for, blant annet, å SE verdens urettferdighet. En urettferdighet de sannsynligvis får se mye mer av enn noen andre de går på skole med. Mens de andre elevene kan ta sikte på å vagle seg inn i middelklassen skal de fremtidige tronarvingene veksle mellom å omgås statsledere, rojaliteter, overklasse og Rettferdige Trengende. De skal møte toppen og de skal møte bunnen. De skal tildele medaljer, de skal åpne arrangementer, bygg, kulturinstitusjoner. De skal besøke sykehus, være Øverste Beskyttere for formål de selv skal velge i en verden av trengende. Hvis man skal følge kritikernes logikk vil ikke Ingrid Alexandra  kunne få trening i å stå foran folkemengder, klippe snorer eller småprate om kunsthåndverk med statsledere uten at noen vil rope opp om urettferdighet før hun har fullført videregående.

Vi har en kongefamilie som kan ta seg av representasjon så våre politikere kan fokusere på politikk. Dannelsesreiser er relevant utdannelse for barna i denne aktuelle familien. Mer enn karriereuker eller forberedelser på å velge seg et yrkesaktivt liv noen gang vil bli. Vi må nok innse at det vil bli flere, kanskje jevnlige, dannelsesreiser og mer skolefravær for dem. Og om vi fremdeles synes det er urettferdig:  Rettferdighet har ingenting med likebehandling å gjøre, men å møte individer utifra deres forutsetninger og behov. Selv for kongelige.

Reader discression is adviced.

Hvem? VG. Forsiden.

NUH har dekningen av Alvdalsaken begynt å gå alt for langt. Og denne gangen er det Aftenposten som skiller seg ut negativt.

Fiskingen av lesere begynner heftigst i overskriftene. På samme tid som Dagbladet og VG henter frem detaljer ved saksgangen og rettssikkerheten dveler Aftenposten på pikante detaljer ved den tragiske historien og vitnemålene. I Aftenposten er det ikke mulig å velge å ikke få trykket tragediene inn pupillene. La meg summere opp tre problemer med det;

Hvem? Dagbladet.

1. Man skal kunne velge å ikke måtte lese om konkrete detaljer ved overgrep

2. Det gjelder spesielt mindreårige lesere

3. Pedofile skal slippe å lese utdrag fra barnepornografiske noveller hvor enn de snur seg

Og for å nerde litt; Vær Varsomplakaten punkt 4.8:  "Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. "

Her gjelder ikke medieomtalen bare de konkrete barna som er presentert som ofre i rettssaken, men alle barn som blir påvirket. Det finnes pedofile som ikke har begått overgrep, hverken mot egne eller andres barn. Ønsker vi at disse individene skal få høre hvordan barn har blitt holdt fast og innført i seksualitetens irrganger hver gang de skal sjekke værmeldingen? Det er mulig å gi folk valget. Redaksjonen kan advare om sterk lesning i ingressen og la overskrift være overskrift.  

Gjett hvem? Aftenposten.
Hvor? Forsiden

Dagens lus: Aftenpostens samlede redaksjon. Det ellers solide og pålitelige mediehuset har oppført seg som en billig tabloidpresse med et pubertalt underlivsfokus i dekningen av Alvdalsaken. De har vært ukritiske i sin bruk av verbale virkemidler og satset på å være avisen med de saftigste og mestselgende detaljene på forsiden av nettutgaven. Gratulerer, dere lyktes.

                  

EDIT 20.01.11 23.55:  Aftenposten viser eksemplarisk forbedring: 

Her kommer de med introduksjon til temaet i overskriften og ingressen på forsiden, men sparer de heftigste detaljene til selve artikkelen. Og spanderer en advarsel attpå! Her har dere tatt redaksjonsansvar.
                                                                                               

Til Maria Amelie

Du har kommet med en treffende beskrivelse av hvordan den norske asylpolitikken fungerer. Bra for deg, snart forstår du også beveggrunnene for den. Og den kommer ikke til å endres over natten for din skyld. Saksbehandlerne returnerer mange svært mye mer tvilsomme tilfeller enn deg og de gjør det daglig. At du er en kapabel ung kvinne med et nettverk er nok med på å bidra til at de avviser deg med verdens beste samvittighet. Spørsmålet blir; Nå som du har gjennomskuet dem alle; hva har du tenkt til å gjøre med det?

Du ønsker ikke å gifte deg til nordmann, sier du. Du ønsker at staten skal komme deg i møte med fullstendig amnesti og akseptere deg for den DU er. Det er en fin tanke. Personlig tviler jeg ikke et sekund på at det virkelig vil bli gjort et eksempel av deg.
          Det er en viktig del av det å være nordmann du åpenbart ikke har forstått, og det er begrepet "å ta en spansk en". Det er å bruke de bakveiene som eksisterer i et rigid system for å oppnå det man vil, som av og til går halvveis på tvers av lover og sosiale regler.  Det eksisterer utveier for deg hvis du vil ta en spansk en. Nordmenn i hopetall sitter og klasker seg i pannen over at du ikke griper dem. Det vet jeg bare fordi jeg ikke finnes unik og klasker meg selv gul og blå.

Det betyr ikke at jeg tror saksbehandlerne dine er så kaldhjertede som det kan virke. Kanskje sitter de akkurat like aktivt og venter, håper på at du skal gripe en av sjansene som bys deg. Vilkåret for en som ikke kan få politisk asyl er å være ønsket som nordmann av nordmenn. Der har du virkelig ikke noe problem. Men hvor ønsket du er måles i hva slags jobb du kan få her eller i om du er gift med en norsk statsborger. For en som har fått avholdt opptil flere fakkeldemonstrasjoner i sitt navn har du ingenting å skamme deg over ved å benytte deg av disse mulighetene. Mulighetene dine er der; Du kan bli plukket ut som en Ønsket, en vi vil Beholde. Og alt tyder på at du er Velkommen her, hvis du bare vil akseptere vilkårene, ved å velge oss tilbake. 

Du har overlevelsesinstinkter? Bevis det! Prinsippene dine er ikke mer viktige enn dem.

Bare BEH: NÅ er det åpnet for å kommentere

TRYKK HER for å lese innlegget...

Spesialdesignet for empati

Her om dagen hørte jeg det ble kommentert at et

barn noen år yngre enn meg ikke har noe særlig

anlegg for empati. Good for them!

Vi som er født i 1985 er kanskje blant de siste  i generasjonen som gjennomgikk empatihjernevaskingen. Jeg vet ikke om det var en del av en skolereform, eller om vi bare hadde en samstemt generasjon lærere. Skolebøkene  våre var utdaterte så lærerne lagde veien mens de gikk. Uansett årsak; Vi ble spylt med bevisstgjøring!

Vi sang for fulle lunger; Har en drøm, Sommerfuggel i Vinterland, En spennende dag for Josefine, Barn av regnbuen, We are the world, Streets of London. Vi sang alle revolusjonssangene fra søttitallet. Vi satt ni år gamle og lærte om innholdet i teksten til "My name is Luka" og syntes dirrende synd på alle som levde slik.  Vi reflekterte rundt Til Ungdommen og Du må ikke Sove. Til dømes Jahn Teigens Optimist fikk en sår klang for oss! Vi så Herman, In the name of the father, The Wave, Den fantastiske reisen og noen filmer om flyktninger som jeg heldigvis har fortrengt. Selv dukketeatere og omreisende studentteater var med på å illustrere verdens elendighet!

Vi hadde medlidenhet med dem alle og vi hadde medlidenhet med dem hele tiden! De som levde i krig, sult, sykdom, nord for polarsirkelen, hadde funksjonshemninger, de adopterte, de utenfor heteronormen, dem med skilte foreldre, de fattige, selvfølgelig. Dem som hadde spiseforstyrrelser, narkomane, ble mobbet, bodde i totalitære regimer og  led  under seksuelle overgrep. Vi syntes synd på dem som brakk benet, dem som måtte være på sykehus og dem som ikke fikk feire jul. Vi syntes synd på alle slaktedyr og det er et under at vi ikke ble vegeterianere alle sammen! To ganger i året syntes vi inderlig synd på Jesus. Og Jomfru Maria.
          Vi var selvfølgelig imot Janteloven! Men vi hadde vår egen variant av den; "Det er alltid synd på noen andre!"  Vi kunne ordene krisesenter, flyktningeleir og vi visste forskjellen. Vi kjente skjebnen til dem som prøvde å krysse Gibraltarstredet og de traffikerte. Dere har sett reklamen for Telenors familiefilter?  Velkommen til O-fag anno 1995!

Jeg er ikke tvil om at vi var empatiens generasjon. Vi tok ikke skade av det, men jeg er glad for at barn i dag kan ha et annet fokus. Fra hva jeg kan se har de både et annerledes pensum, andre kulturbidrag og et annet vokabular enn det vi hadde. Det er helt greit det også!

Et slag for de "naive og virkelighetsfornektende"!

Hege Storhaug har i en kronikk i Aftenposten uttrykt bekymring for islamiseringen av Norge.

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne for å slakte den.

                Den er en klagesang fra ende til annen som samler forakt mot mennesker generelt, angstbitersk retorikk og sevmotsigelser. La meg begynne:

Ismaliseringen i seg selv går ikke Hege Storhaug noe lenger i å beskrive. Hun viser til tall som viser at muslimer i Norge blir mer komfortable og samlet og misjonerer seg imellom. Hun viser ikke til noen tall som viser at etniske nordmenn blir muslimer.

                I den grad muslimer misjonerer tror jeg ikke hun trenger å være mer bekymret for at etniske nordmenn blir muslimer enn for at vi plutselig skal ønske Jehovas Vitner inn i våre hjem eller gå på alle vekkelsesmøtene som spretter opp omkring. Javel så arrangerer Alnor og Islam Net "Vekkelsesturné". Jeg regner med at det er akkurat samme type mennesker som kommer dit som på deres kristne motstykker; De allerede omvendte, noen bekymrede foreldre med "frafalne" barn og dem som har opplevd syndefallet, er på bunnen av samfunnet og trenger en ny retning i livet. Ingen andre!

På den annen side blir nordmenn mer spirituellefor tiden. En stor andel nordmenn tror i dag på engler og snåsamannen. Akkurat den enhetlige tenkningen Hege Storhaug tilsynelatende etterlyser når hun skriver ; "Regjeringen synes å ha glemt hva som holder en nasjon samlet, og hvorfor vi fikk grunnloven på Eidsvoll i 1814: Det var ett folk med en felles kultur med røtter i kristendommen som kunne enes om en felles plattform for å bygge nasjonen Norge. Et tillitsbasert folkelig fellesskap. Samhørighet."

                Og når hun trekker frem akkurat dette elementet i norsk nasjonsbygging skyter hun seg selv i foten. For hvordan kan hun forherlige denne enhetstenkningen, assimileringen og ytringsfriheten i samme avsnitt? Hun skriver; " Vi må få en assimileringspolitikk i front, en politikk som ikke levner noen tvil om hvilke verdier det aldri skal forhandles om. (...) religiøs frihet (ikke minst retten til å velge bort religion) og fundamentet for frihetsverdiene våre, ytringsfrihet. Alle, inkludert sære kristne sekter, skal søkes assimilert inn i disse verdiene."

                Vi kan ikke be innvandrere legge igjen religionen sin i døren, men vi kan be dem tilpasse seg noe og vi kan utfordre. Det aller første vi kan tilby innvandrere er hjelp med kommunikasjon, med frykt, med å takle den samme utfodringen som nordmenn har tålt i noen tiår; Å tåle å se urettferdigheten i verden fra den priviligerte siden. Det er en byrde å tåle, og  nordmenn tilbyr ingen støtte. Tilbyr religionen et alternativ?

Ja, det blir flere muslmer i Europa Hege. De kommer fordi vi slipper dem inn. Dersom norske verdier skal bestå må vi både holde oss i flertall og være bevisste. Men jeg kan ikke se en tid i historien der vi har vætr mer bevisste på hvem vi er og hva vi står for. På nittitallet ville vi ikke engang blunket over at Einar Gelius ble bedt om å forlate sin stilling. Da hadde vi fremdeles en debatt om hvorvidt kvinner kunne være prester!

                Den viktigste delen av kommunikasjon med islamister er å åpne døren mellom det offentlige og det private. Den prosessen måtte vi ha i Norge også. En gang i tiden snakket man ikke om husbråk i Norge. Det var en privat sfære. Vi snakket ikke om overgrep, vi snakket ikke om spiseforstyrrelser, vi snakket ikke om funksjonshemninger, vi snakket ikke utenfor heteronormen.

                Da vi begynte å ta imot ikkevestlige innvandrere på søttitallet ble husbråk igjen et tabu, som vi etterhvert har gjort til en del av den offentlige debatten, drøvtygget og gjort oss komfortable med. Det er knapt lenger mer privat med vold i hjemmet blant innvandrerfamilier enn blant nordmenn, som er tabu nok.

                Vi har gjort påkledning til et offentlig anliggende; om kvinner skal kunne tvinges inn i hijaber og burkaer. Uansett om nordmenn er enige seg imellom eller ikke er det en del av den offentlige debatten. Neste ledd blir, etter min mening, å åpne spørsmålet om kvinnelige imamer. Foreløpig har det vært en utenkelig tanke, men det var kvinnelige prester også i sin tid. Hvis vi i Norge ønsker å være et foregangsland for likestilling er det ikke urimelig å forvente at vi kan utfordre våre innvandrere. Men det du kommer med er ingen utfordring Hege Storhaug. Du kommer med propaganda. Du forsøker å spre frykt, du trekker frem de mest ekstreme holdninger og generaliserer brutalt.  Du vil møte hardt med hardt, du vil tvinge etniske nordmenn inn i en konformitet og avstumpe kommunikasjonen. Tvang vil alle grupper opponere mot! For Allahs skyld; Du stempler alle som mener noe annet enn deg som  virkelighetsfornektere!  Og der mistet du meg Hege Storhaug. Der mister du meg og sannsynligvis en haug andre. Jeg håper du kommer sterkere tilbake senere.

Dagens lus: Hege Storhaug har i sin karriere gjort mye godt for jenter generelt, og lesbiske, spiseforstyrrede og muslimske jenter spesielt. Hun har gjort mye godt for den offentlige debatten. Kanskje trengs det ekstreme stemmer og fanatikere også på hennes side av gjerdet. Men i dag har hun gjort bruk av retoriske virkemidler og argumenter somhar gjort henne mer enn fortjent til tittelen dagens lus.

Se også VG 15.01.11 og døm selv.

365 dager egenmelding i året!

I Mandal kommune får de ansatte selv bestemme når de er syke og levere egenmeldinger etter eget behov og ønske. Dette er et prøveprosjekt på initiativ fra Almlidutvalget som muligens vil bli praktisert landet over etterhvert. Min første tanke er; For en strålende idé, hvorfor har man ikke gjort dette for lenge siden? Og deretter; Tja, denne saken har to sider.

1. Krav til legebesøk og -anerkjennelse hever lista for å sykmelde seg en hel del utover det som er konstruktivt.

2. Det finnes alltid NOEN som vil misbruke ordningen kynisk.

Jeg vet ikke med dere, men jeg har en gråsone der jeg i teorien KAN være på jobb, men vet at jeg trenger tid til å hente meg inn. Når jeg ikke får hentet meg inn går jeg og hangler til jeg blir syk. Men jeg kan jo ikke sykemelde meg hvis det ikke er noe... SKIKKELIG? Så hvis jeg først sitter på legekontoret og skal forklare hvordan jeg kjenner meg kommer det enten ikke noe ut eller så føles det som om jeg overdriver for å få frem poenget.

                Og det gjelder jo spesielt hvis problemet sitter mellom øra. Det hender jo. Hvem har vel lyst til å forklare seg om sitt indre sjelsliv på et kvarter til en person som sikkert snakker med pasienter som har brukkede ben, hjerteflimmer og nyresvikt både før og etter din time? Så istedenfor å få noen dager til å hente tilbake sjelen fra sin jammerdal drar man på jobb likevel, enten det er lurt eller ikke. Eller kanskje man lyver på seg en fysisk sykdom? Dét er en path to the dark side uansett!

Jeg har ikke mye å si om snyltere og kyniske misbrukere, annet enn at jeg tror de misbruker alle ordninger allerede, dette vil ikke jgøre noen forskjell på vår lommebok i negativ retning. Jeg har tillit til folks selvoppholdelsesdrift og behov for å yte på jobb. Og folks samvittighet. Jeg tror ikke en nyordning vil gjøre mye forskjell for andre "snyltere" enn dem som slites mellom NAVs beryktede stoler. For dem kan dette være en velsignelse. Det blr noe herk for statistikken, men.

                Jeg har faktisk bare én ordentlig bekymring rundt ordningen, og det er at syke mennesker ikke drar seg til legen når de trenger det! Lista for å egenmelde seg blir så lav at de tar noen dager iblant for å hente seg inn, samtidig som symptomer går usjekket og helsa blir dårligere. Det finnes massevis av sterke staute nordmenn som ikke tør gå til legen med sine vondter og ailments. Det kan få uheldige langtidskonsekvenser.  Kanskje bør man fortsatt bli pålagt legebesøk ved så-og-så lange sykeperioder... Ikke for å få sykemelding, men for å få sjekket om symptomene bør følges opp?


Dagens lus: Jeg har virkelig ikke klart å finne noen i dag! Dette er et så radikalt forslag at jeg trodde for visst at noen kyniske lus ville slenge med leppa, men den gang ei. Det er GRUNN til å ha tro på menneskeheten! Så kanskje jeg blir lusa i dag?  :)