Spesialdesignet for empati

Her om dagen hørte jeg det ble kommentert at et

barn noen år yngre enn meg ikke har noe særlig

anlegg for empati. Good for them!

Vi som er født i 1985 er kanskje blant de siste  i generasjonen som gjennomgikk empatihjernevaskingen. Jeg vet ikke om det var en del av en skolereform, eller om vi bare hadde en samstemt generasjon lærere. Skolebøkene  våre var utdaterte så lærerne lagde veien mens de gikk. Uansett årsak; Vi ble spylt med bevisstgjøring!

Vi sang for fulle lunger; Har en drøm, Sommerfuggel i Vinterland, En spennende dag for Josefine, Barn av regnbuen, We are the world, Streets of London. Vi sang alle revolusjonssangene fra søttitallet. Vi satt ni år gamle og lærte om innholdet i teksten til "My name is Luka" og syntes dirrende synd på alle som levde slik.  Vi reflekterte rundt Til Ungdommen og Du må ikke Sove. Til dømes Jahn Teigens Optimist fikk en sår klang for oss! Vi så Herman, In the name of the father, The Wave, Den fantastiske reisen og noen filmer om flyktninger som jeg heldigvis har fortrengt. Selv dukketeatere og omreisende studentteater var med på å illustrere verdens elendighet!

Vi hadde medlidenhet med dem alle og vi hadde medlidenhet med dem hele tiden! De som levde i krig, sult, sykdom, nord for polarsirkelen, hadde funksjonshemninger, de adopterte, de utenfor heteronormen, dem med skilte foreldre, de fattige, selvfølgelig. Dem som hadde spiseforstyrrelser, narkomane, ble mobbet, bodde i totalitære regimer og  led  under seksuelle overgrep. Vi syntes synd på dem som brakk benet, dem som måtte være på sykehus og dem som ikke fikk feire jul. Vi syntes synd på alle slaktedyr og det er et under at vi ikke ble vegeterianere alle sammen! To ganger i året syntes vi inderlig synd på Jesus. Og Jomfru Maria.
          Vi var selvfølgelig imot Janteloven! Men vi hadde vår egen variant av den; "Det er alltid synd på noen andre!"  Vi kunne ordene krisesenter, flyktningeleir og vi visste forskjellen. Vi kjente skjebnen til dem som prøvde å krysse Gibraltarstredet og de traffikerte. Dere har sett reklamen for Telenors familiefilter?  Velkommen til O-fag anno 1995!

Jeg er ikke tvil om at vi var empatiens generasjon. Vi tok ikke skade av det, men jeg er glad for at barn i dag kan ha et annet fokus. Fra hva jeg kan se har de både et annerledes pensum, andre kulturbidrag og et annet vokabular enn det vi hadde. Det er helt greit det også!