Myke, myke media.

I løpet av den siste uka har jeg hatt mange ulike reaksjoner på tragediene 22. juli. En del av tiden har for meg gått med til å gruble på andre folks reaksjoner og deres respons på mine. Go figure!

Jeg har vært innom tanken på at Jens Stoltenberg fortjener Nobels fredspris for sin håndtering, deretter til tanken på at hele samfunnets vinkling har sprunget ut ifra reaksjonene til de overlevende fra Utøya, som jeg mente var ualminnelig klok og ressurssterk, videre til media som formidlet ungdommenes budskap.

Og akkurat medias formidling av informasjon har virkelig imponert meg. Jeg er svært positivt overrasket. La meg forklare akkurat hva det er ved mediedekningen som har imponert meg slik; Det er hvordan de har videreformidlet beretningene til de overlevende. La meg bruke VG som et eksempel. De finner en ung gutt eller pike, som, slik en nytraumatisert men ellers oppegående person flest, har et enormt uttrykkelsesbehov. Og kameraene har lyttet.

De har lyttet gjennom ofrenes første, forvirrende øyeblikk der ungdommene gjenforteller, veldig levende, opplevelsen da de begynte å forstå alvoret på øya. Kameraet lytter gjennom hele den dramatiske beretningen. Kameraet lytter gjennom halve setninger, løsrevne sanseinntrykk og kverning.  Kameraet lytter, mens fortelleren forteller at hun eller han, gjemmer seg, ligger stille med åpne sanser, kameraet lytter til hvert svømmetak de har gjort i vannet- Kameraet lytter like sterkt når ungdommene har kommet i land, er trygge, tar kontakt med andre overlevende, klemmer, gråter, tar vare på hverandre, ringer foreldre og gjennom alt de kan erindre... frem til det øyeblikket der de sitter, i nåtiden, og forteller til kameraet. Så trekker ungdommen pusten, de hvisker... "og nå venter vi!" Så blir det stille. Kameraet går fremdeles.

Er det noen som ser det sensasjonelle i denne dekningen?  

Media sender hele budskapet, uklippet. Publikum får dele opplevelsen, -ikke bare av dramatikken og alvoret, men av livsgleden, lettelsen, den første sorgreaksjonen og kjærligheten! Media kan ofte beskyldes for å være sensasjonsnarkomane, og jeg skal ikke stille meg i veien for den anklagen hvis man ser gjennom den siste ukas overskrifter. Men jeg tror folkestemningen hadde vært en ganske annen hvis nettavisene bare hadde publisert komprimerte videoer med klipp fra de mest dramatiske delene av overlevelsesfortellinger.Hvis de bare hadde fortalt om redsel og blod og skudd og utelatt glede, lettelse og kjærlighet.

Jeg tror ikke samfunnet hadde fått dette fokuset for å ta vare på hverandre dersom vi ikke hadde fått se ungdommene våte, håndklekledde og klemmende. Jeg tror ikke vi hadde tatt oss tid til å gråte, sammen, hvis ikke nettavisene hadde gitt intervjuobjektene tid til å gråte og hente seg inn igjen foran et rullende kamera. Jeg tror de overlevende ville ha føltes fjernere, mer isolert, og vi i storsamfunnet hadde fått et hulrom med mer plass for sinne og hatefull refleksjon.  Jeg tror ikke folket hadde gått i rosetog men ville stilt seg rundt politihuset på Grønland med kniver og høygafler!

Det gikk ikke slik denne gangen. Og det mener jeg at vi blant annet kan takke den kloke mediedekningen for. Applaus for dét!