Jeg ser at Arild Stokkan-Grande bekymrer seg for at det skrives ut mer sentralstimulerende medisiner til behandling for ADHD enn tidligere. Han setter spørsmål ved om det er mye overdiagnostisering.
Noen bekymrer seg kanskje for at man stempler folk i hytt og vær. De er kanskje redd for at velfungerende mennesker får trædd diagnosen over hodet? La meg berolige dere; Diagnosen kommer ikke av seg selv!
Madsen har et veldig viktig poeng. De nydiagnostiserte får ofte piller uten oppfølging.
For fire år siden fikk jeg valget mellom medisiner uten oppfølging fra psykiatrien, eller ingen behandling i det hele tatt. Som om jeg kunne valgt bort medisiner... Men jeg har savnet oppfølging. Mye! Man blir fort nedprioritert på ventelistene.
Diagnosen er vanskelig. Og medisiner er vanskelige. Å finne balanse mellom ha man oppnår av effekt og hvor mye bivirkninger man kan leve med krever utrolig mye selvtillit, integritet og kunnskap om seg sjøl og sine egne utfordringer. En nydiagnostisert er ikke dér i livet sitt. Jeg vil prøve å begrense min utbrodering her, og heller vise til ADHDmamma som har skrevet en veldig god tekst om dette. Den kan du finne her.
Det er greit, riktig og viktig at man spør høyt om ADHD-diagnosen gis for ofte. Men da må man ha anledning til å vurdere om enkelttilfellene er feildiagnostisert. Og så lenge det ikke finnes et reelt oppfølgingstilbud får man ikke vurdert pasientgruppen. Inntil man har den vurderingen på plass har vi bare politikere som leverer uvelkommen synsing.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar