Trygghetskart og lykkealpeshorts

Hvis det fantes et kart; et ufeilbarlig, saklig kart over byen der trygge gater var merket med grønt, og farlige gater merket med rødt, der grønt betyr at du var 100 % trygg og rødt betyr at det er 100 % sannsynlighet for å bli overfalt, trakassert, ranet og voldtatt… Ville du ønsket at barna dine hadde tilgang til det kartet? Selvfølgelig ville du det. Og om det fantes et plagg, som en grønn alpeshorts, som var en ufeilbarlig lykkeamulett som holder alle farer borte, da ville du gitt den til barna dine.

Dét kartet finnes ikke, og ikke lykkealpeshortsen heller. Men det finnes forskere som forsøker å kartlegge når, hvordan og hvorfor voldtekt skjer. Det finnes forskere som forsøker å finne oppskriften på hvordan man kan ta forholdsregler for å være trygg og det finnes autoritetspersoner som forsøker å formidle kunnskapen man allerede har. Alle sammen blir anklaget for å legge ansvaret for vold og voldtekt på ofrene. Vi vet at det finnes én nesten ufeilbarlig oppskrift på å unngå overfallsvoldtekt; unngå overstadig beruselse, kle deg etter vær og føreforhold, gå bestemt dit du skal. Sånn tilfelle noen lurte, og det bør det være. Overgrep er alltid overgriperens ansvar. Men skal man virkelig være for stolt til å la seg ”skremme” fra risikooppførsel? Er det en seier for likestillingen å si til jenter at de skal kunne gå kliss nakne i mørke gater uten fare? Ikke si sånt; Noen kan innbille seg at det er hele sannheten.

Når et offer står frem og sier at hun har blitt utsatt for en overfallsvoldtekt har det ingen hensikt å være etterpåklok. Samtidig tror jeg ikke noen ofre ville sagt at de ikke ville ønsket en advarsel på forhånd, og jeg tror ikke mange av dem er så opptatt av å unngå klander at de sier nei takk til å vite hva de kan gjøre for å unngå at det skjer igjen. Voldtekter er ikke som lynet; De slår ofte ned på samme sted to ganger.

De yngste voksne har et overfladisk og ferskt bilde av debatten, understreket av de uskyldiges overbevisning om sin egen udødelighet. Du tar på deg et stort ansvar ved å ikke forberede dem på å møte verden.