Hver gang man bruker ordet avsløring i en overskrift blir jeg litt veldig spent på hvem som har driti på draget. Det var det jeg pleide å gjøre før i hvert fall. Nå har media snakket om både skattesnyteri og wikileaks i så kreative ordelag, og brukt ordet avsløring med så lite grunnlag at jeg sant å si gir blanke. Wikileaksavsløringer, du liksom. Pøh.
Wikileaksavsløringer? Hvilke wikileaksavsløringer? Hittil har det bare vært omtale av diplomater som har meninger om kolleger og artsfrender. Jeg har aldri vært i et personalrom, i noen kantine eller noe lærerværelse der de som omgås ikke har varierende meninger om hverandre. Hvem bryr seg om at det skjer blant diplomater? Hvem er overrasket?
Man KUNNE selvfølgelig ha hatt en øverste leder som tok alle verdens beslutninger og sørget for at alle er samstemte. Det ville vel ha løst en hel del, ville det ikke? En ordentlig verdensleder, med mandat til å trylle vekk plagsmme problemer og journalister. Men det er ikke mange igjen med denne kompetansen, hvem skal få jobben? Dersom Kim Jong Il er opptatt tar gjerne JEG oppdraget.
Det første jeg vil gjøre er å nedsette et globalt organ som skal systematisere og kvalitetssikre avisoverskrifter, der visse uttrykk blir lisensbelagt og bruken i hvert tilfelle må godkjennes av en nemd. Vi begynner med ordene ”sjokk”, ”skandale” og ”avsløring”. Så får diplomatene jobbe i fred.
