Menneskeskapt frustrasjon

Vi snakker om klimaforandringer og global oppvarming. La meg si det med en gang; jeg tror på at det skjer. Men sutringa rundt temaet begynner å bli absurd.

Før jeg kommer med en liten motvekt av optimisme vil jeg snakke litt om istider.

De lærde strides om detaljene, men for å komme med en kort oppsummering; planeten har vært igjennom ihvertfall fem istider. På Wikipedia, en kilde så god som noen for øyeblikket, blir det sagt at vi både er i et mellomstadie mellom istider, og det blir sagt at vi er på slutten av en stor istid som begynte for vel 2,8 millioner år siden. Det blir også sagt at den neste store i teorien skal begynne om ca 30 000 år, -hvis man regner jordas bane rundt solen som én årsak til at tilfrysingen oppstår. 
         Det finnes flere plausible teorier. Verdt å merke seg er at man er enige om én ting: Mellom hver store istid har planeten vært isfri!

I den politisk korrekte kulturen vår der alle konsumenter, spesielt kjøttspisere med hårspraysveis, står lavest på aktelsesstigen får vi en masse politikere og aktivister som hevder at klimaendringene vi ser er menneskeskapte. Det er vår historiske feil at polene smelter. Say what now?

          Vi kan godt være enige om at smeltingen har akselerert noe aldeles innmari etter begynnelsen av den industrielle revolusjon. Men er ikke det naturlig ved slutten av en istid? Hvor kommer menneskers påvirkning inn i bildet? CO2-utslipp? Nei vet du hva. Jeg tror vi alle har vulkanen Eyjafjallajökull friskt i minne. Og menneskehetens tid på kloden har vært kort. Å skulle påberope oss æren for katastrofale globale klimaforandringer er like deler stormannsgalskap og misforstått ydmykhet.

          Det stemmer kanskje at den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,8 grader på ca hundre år. Ja, det har store konsekvenser. Men til jorden å være er ikke den prestasjonen spesielt imponerende. La oss sette fenomenet i perspektiv; Vi kjenner til både flytende hydrogen ( -122 grader) og magma, planetkjernen med temperaturer opp i 1600 grader celsius. Her snakker vi forskjeller det svinger av, helt naturlig levert av moder jord selv. Stilt ovenfor denne kunnskapen og sykluser med storskala kulde- og hetebølger i hvert hundretusende år; Hvorfor føler vi for å ta på oss det enorme ansvaret for en variasjon på 0,8 grader? Hvor misantropiske skal vi bli?

Det henger kanskje en slags sentimentalitet ved angrepet på menneskeheten. For det var slik at pattedyrene, og menneskene, først hevdet seg i dette behagelige momentum av levelige temperaturer mot slutten av istiden. At den glir over i en ny fase kan vi ikke gå rundt og hate oss selv for. Og ingenting tilsier at vår tid er over. Det eneste som ligger i veien for at menneskeheten kan omorganisere seg enda en gang er samfunnsrammer som vi har laget selv. De har også vært fleksible gjennom historien. Og det finnes ikke bare lys i enden av tunellen; Har du tenkt på hva man kan bruke de gigantiske viddene i Russland til når permafrosten slipper? Og på Grønland ligger et helt kontinent med fruktbar jord brakk under isen. 
       Grupper av mennesker fulgte isbreen og dyrelivet nordover da vi utvandret fra Afrika dengang da. Og den store folkevandringen er ikke over; det er ingen grunn til at ikke beboere i det som nå er utsatte områder kan trekke mot polene og ressursene som kommer til overflaten i Arktis og Antarktis. Det krever litt integrering og pågangsmot, men dyr og mennesker gjør som vi alltid har gjort. Vi tilpasser oss.

Dagens lus: Misantropene. Menneskehaterne som konstant går rundt og finner på unnskyldninger for hvorfor man skal hate seg selv uten god grunn.