En stor rød sild

Både USAs tidligere ambassadør Benson K. Whitney og den jødiske forfatteren Bernard-Henri Lévy uttaler seg om motstand mot Israels politikk i Norge. De uttrykker bekymring for norske jøder og kaller motstanden antisemittisme; et litt penere ord for jødehat. Den påstanden lukter det litt av og vi blir selvfølgelig defensive.  

           Jeg skal prøve å ikke hoppe rett i den defensive fella. Men jeg aner en lus i korridoren.

          Mange nordmenn reagererpå staten Israels handlinger. Blant annet reagerer vi på at Israel bruker ressurser i arabisk-palestinske okkuperte områder. Israel kommenterer ikke konflikten annet enn ved å skylde på Palestinas bruk av terror. Det tror Israel at de slipper unna med.

Og hvorfor skulle de ikke det? De har jo sluppet unna før. Staten Israel ble opprettet for jøder på palestinsk jord mens jødene fremdeles hadde solid samvittighetskapital etter å ha blitt forsøkt utryddet, -et forsøk arabiske palestinere deltok i med iver og lyst på nazistenes side. Jødene har, delvis med rette, kunnet innta posisjonen som bitter og forulempet.  OgIsrael har god grunn til å forvente en viss varsomhet i hvordan man velger å konfrontere landet.
          Det er ikke bare skyldfordeling etter holocaust som har fått den vestlige verden til å lukke øynene for Israels overgrep mot palestinere. En sannsynligvis like viktig påvirkning er kristensionisme i store kristne miljøer. Den historien er lang og bloggformatet kort. Bloggkort oppsummert har vestlig støtte vært motivert av samvittighetsnag og håpet om at Jesus kommer tilbake i nærmeste fremtid. De motivasjonene begynner å gå av moten.

Det virker som om mange israelitter, og kanskje enda flere kristensionister, tror Israel kan flyte på rettferdig harme over jødeforfølgelsene under andre verdenskrig i all evighet uten å stå til ansvar for sine egne svin på skogen. 
          Sionister forventer at så fort man har trukket frem holocaust-kortet vil enhver israelkritisk diskusjon bli lagt død. -Når dét ikke hjelper kan de jo bare stemple motdebattanten som en antisemitt! For hvis du kaller noen en antisemitt hentyder du at motparten er blindet av jødehat og ute av stand til å diskutere saklig. Et eksempel på bruk av  den taktikken var da Mona Levin, helt uten å rødme, hevdet at ”hatet lyste ut av øynene” på Kåre Willoch da han var skeptisk til Obamas valg av stabssjef i 2009. Det kunne ha vært en utrolig morsom formulering, hadde det ikke vært for at debatten så effektivt ble dreid til å handle om Kåre Willochs person!  

          I retorikklære har man et begrep som heter en ”red herring”. En red herring er et hvilket som helst irrelevant element som kan bringes inn i en diskusjon for å spore den av fra hovedtemaet. Og det er nok ikke tilfeldig at diskusjoner om Israels ekspansjonspolitikk uten god grunn ender på temaer som palestinsk terror og antisemittisme. Så tror vi egentlig Norge oversvømmes av jødehat for tiden? Hva tror du?

Dagens lus: Benson K. Whitney, tidligere ambassadør ved den amerikanske ambassaden i Oslo, som tar initiativ til å uttrykke bekymring for landets jøder ved å ignorere alt innhold i kritikk mot Israel. - Beleilig nok på samme tid som alle hans uflatterende notater om norske politikere har dukket opp på Wikileaks. Bummer!